Jeg er en gal hundemamma og jeg skammer meg ikke over det

2024 Forfatter: Olivia Hoover | [email protected]. Sist endret: 2023-12-17 06:52

Jeg har en bekjennelse å gjøre.

Jeg reddet min Pomeranian for over fire måneder siden, og hele mitt liv dreier seg om henne. Jeg er per definisjon en gal hundemor.

Når jeg legger inn en søknad om Sammy, spurte alle det. "Du er 23 og bor i New York City, hvorfor vil du ha det ansvaret?" Og "Du kommer aldri til å reise," eller min personlige favoritt, "Det er ikke rettferdig for hunden."

Vel, jeg vil innrømme å ha Sammy helt forandret livet mitt til det bedre. Før jeg selv signerte vedtakspapirene og møtte Sammy for første gang, var jeg allerede litt gal. Jeg besatt over hver eneste detalj - gjør huset hundevennlig, kjøper alle de godbidder og mat som hennes pleiemor sa, hun likte, ringte til nærmeste veterinær og gjorde henne første avtale.

Etter intervjuene, hjemmekontrollen og referansevurderingene fikk jeg ord som Sammy skulle bli min, og jeg begynte umiddelbart å gråte. Natten før jeg skulle møte henne begynte jeg også å gråte mens jeg pekte et åpent brev til henne. Og mens jeg ventet på fortauet på lavere Manhattan med kassen som bragte min nye hund og ventet på min Uber, kunne jeg ikke stoppe tårene. En forretningskvinne på vei ut til lunsj slutte å spørre meg om jeg var ok, og jeg fortalte henne gjennom tårene som jeg nettopp hadde vedtatt min nye beste venn. Hun sa noen slags ord som svar, men det var sannsynligvis første gang jeg skjønte hvordan det var å være en gal hundemor.

Uker gikk og Sammy og jeg klamret til hverandre som om våre liv var avhengig av det. Vi ble festet. Folk spurte meg hvor lenge jeg hadde hatt henne, og de var sjokkert over å høre at det bare var noen måneder. Da hun var redd, gjemte hun seg bak bena mine eller hoppet inn i armene mine. Jeg gikk ikke hvor som helst uten henne. Jeg avbrutt planer om å bo i og smugle på sofaen. Jeg var helt og fullt besatt av denne lille kjærlighetsballen.

Når folk ser bildeskuddene jeg har med Sammy på helligdager eller historiene jeg forteller dem om henne, ser de på meg som om jeg helt har mistet tankene mine. De ler og sier at jeg snakker om henne som om hun er barnet mitt. Jeg vil aldri sammenligne noe med den følelsesmessige og utrolige opplevelsen av fødsel, og jeg kan bare håpe at jeg en dag vil kunne oppleve det miraklet meg selv. Men for nå bor jeg alene og er ansvarlig for et annet vesen, er Sammy på noen måter som mitt barn. Nå kan jeg ikke erklære henne på skatteformene eller ta henne til «Ta din datter til arbeidsdag», men det er min jobb å holde henne frisk og glad hver dag, og jeg er stolt over det ansvaret.

Å ha Sammy i mitt liv har egentlig ikke forandret hver dags aktiviteter altfor mye, foruten å gjøre meg 100% lykkeligere. Hun har hjulpet meg med min angst og gir meg kjærligheten jeg trenger for å gjøre det gjennom de tøffe dagene. Alt jeg gjør, tar jeg ekstra skritt for å finne en måte å la valpene komme med meg. I de varmere månedene går vi til kafeer og lykkelige timer som har uteservering slik at Sammy kan komme med meg og krølle seg opp til mine føtter. På helgene hopper Sammy i transportøren og humle på t-banen med meg for å ha picnics i parken med venner. Vi tar tog opp til å gå på tur eller ut til Long Island for å gå på strendene. I august tar vi vår første fly sammen. Vi planlegger turer rundt hundevennlige hoteller og airBnBs. Jeg gjør stort sett alt jeg gjorde før, bare med en firbenet pal ved min side.

Jeg tror ikke at hundenes eier må gå så langt jeg gjør. Faktisk innrømmer jeg helhjertet at jeg går litt for langt når det kommer til hunden min. Jeg mener, vi behøvde ikke å ha en St. Patrick's Day fotografering for Sammy's Instagram. Vi trengte ikke å gå til en hundemiddag påskejaktjakt på en venns hus, komplett med hjemmelagde hunderterter. Og ja, jeg refererer alltid til hunden min og jeg som en "vi" fordi det er det vi er. To knopper. Partnere i kriminalitet. Og de galne opplevelsene som helvete gjør livet mye mer moro for oss.

Jeg vil innrømme at noen ganger er en gal hund, mamma har sine ulemper. En natt da jeg ga Sammy sin favoritt magesvin, fant jeg en støt på magen hennes. Hun er bare to år gammel, så unødvendig å si, jeg panikket. Jeg gjorde umiddelbart en avtale med sin veterinær neste dag. Etter å ha sittet i ventetiden for det som føles som alltid, gikk vi til slutt med å snakke med veterinæren. Han la fingrene på bumpen og spurte: "Dette er hva du snakker om?" Jeg nikket hodet mitt i frykt, bracing meg selv for det verste.

"Ja, det er en mage-knapp."

Jeg kvalt nesten av å le. Min debiliterende bekymring i over 24 timer var på grunn av en mage knapp (eller i mer avanserte veterinærforhold, en navlestreng). Veterinæren belaste meg ikke engang for utnevnelsen, og jeg er ganske sikker på at han fortalte historien om den galte hundemoren og hundeneknappen på spisebordet den kvelden.