En hyllest til hunden som reddet mitt liv

2024 Forfatter: Olivia Hoover | [email protected]. Sist endret: 2023-12-17 06:52

Jeg var noen måneder gammel da brannen skjedde. Det var ikke en stor brann, men mine foreldre rushed til baksiden av kjøkkenet for å sette det ut, flinging åpne front og bakdører for å lufte huset. Jeg var på sofaen, rett ved døren, vinden blåste i ansiktet mitt. Mine foreldre glemte meg i sin hast, men tross alt var det klart at de så på hverandre samtidig - jeg har hørt denne historien hundre ganger - for å si, "Hvor er babyen ?!"

Da de kom tilbake til stuen, fant de hunden vår Bjørn oppe ved siden av meg, skarpt på døren. Øynene hans var obsidian, svarte som pelsen hans, og han stod vakt over meg mens jeg sov. Det er usannsynlig at jeg ville blitt kidnappet eller satt i brann i minuttene foreldrene mine var borte, men Bears nektelse å budge signaliserte en årvåkenhet som utrydder de fleste menneskelige verne.

Jeg klamret på Bjørnen, og selv om jeg var allergisk og armene mine reiste opp med røde støt når vi rørte - strøk jeg pelsen min da han la seg ved siden av meg. Den eneste gangen Bjørn var redd var under hans besøk til veterinæren, selv om han stoisk sett satt stille for legen.

Ved en alder av fire viste jeg først tegn på obsessiv kompulsiv lidelse. Jeg vasket hendene mine til de sprakk åpne, og etter mange måneder med plage og svært lite fremgang tok min far meg til parken med Bear. Da vår hund ropte rundt i gjørmen, fortalte han meg at bjørn ikke ville at jeg skulle være redd; Tross alt, hadde han ikke vært modig under sitt rabieshot? Jeg stoppet håndvaskingen.

For hvert barndomsår var Bear det rette. Da mine foreldre skiltet, forlangte jeg at Bjørnen var hos meg, og at jeg alene ble gitt forvaring. Han sov på hvilket hus jeg gjorde på alternerende dager.

Bjørn klaget aldri om å flytte frem og tilbake, og selv ved ni år gammel, da han utviklet en degenerativ nervesykdom og lammelse i ryggen, fulgte han meg hvor som helst jeg gikk. Under skolenavhentningen kunne moren la ham stå på den andre siden av veien uten en bånd av noe slag, og han ville vente der da jeg kom tilbake.

Bjørnen døde 22. oktober 1998, da jeg var åtte år gammel. To dager tidligere hadde min far satt ved bordet sitt, med Bjørn sovet for hans føtter, og skrev ned alle de tingene Bjørn ville ha sagt til meg om han var menneskelig. Han forklarte dødeligheten da dødeligheten er for en hund, fortalte meg at han elsket meg, og spurte meg om tusen gang ikke å være redd. Det var sider lenge.

Bjørn, ved min far, kunne ikke fortelle meg hva som skjer etter døden. Jeg leste en historiebok om regnbuebroen, men jeg var fortsatt ikke overbevist om at det var noe på den andre siden av den uigenkaldelige torsdag ettermiddagen. Jeg forsto at livet mitt hadde blitt spaltet i to halvdeler: før og etter bjørn.

Men tiår senere har jeg funnet ut at jeg ennå ikke har nådd "etter Bjørn." Bjørn reddet livet mitt på en million små måter, og derfor forblir han innebygd i sprekkene i minnet mitt. Han bor noe sted inne i meg som, som ryggene på øyelokkene mine, forsvinner øyeblikket jeg prøver for vanskelig å se. Som min barndom selv, er Bjørn både kjent og fjernt.

Å se bilder av Bjørn skremmer alltid meg litt; Det er som om jeg er bekymret for at jeg kanskje har glemt hva han så ut. Men frykten går alltid til anerkjennelse, og anerkjennelse til en lettelse så total det gjør nesten vondt. Faren min minner meg alltid så ofte for å være «Bjørn», som er å si: Vær modig.